Institusjonell deltakelse i digitale aktiva er ikke lenger en ensartet historie. I de siste årene har store finansinstitusjoner valgt svært ulike tilnærminger til blokkjede-baserte markeder. Noen har fokusert på tokenisering, altså å gjøre tradisjonelle verdipapirer programmerbare. Banker har på sin side utforsket modeller for tokeniserte innskudd, interne avregningssystemer, og å utstede egne digitale aktiva som stablecoins.
Midt i en økende bølge av institusjonell kapital som går inn i digitale aktiva, er det mest avslørende spørsmålet ikke hvem som deltar, men hvordan deltakelsen styres internt i organisasjonen. Regulatoriske krav, operasjonelle standarder og intern overbevisning avgjør ofte om en strategi tas videre eller stopper opp.
I et eksklusivt intervju med BeInCrypto på Liquidity Summit 2026 i Hongkong, delte Samar Sen, leder for internasjonale markeder i Talos, hvordan disse interne dynamikkene utspiller seg når institusjoner vurderer muligheter innen digitale aktiva.
Adopsjon krever mer enn regler
Ifølge Sen er regulatorisk klarhet den mest avgjørende faktoren for institusjonell deltakelse. Han påpekte at fremgang på tvers av jurisdiksjoner har bidratt til å redusere usikkerheten, men at tydelige regler fortsatt er essensielt for storskala adopsjon.
«Vi har sett mange fremskritt på reguleringsfronten over hele verden», bekreftet Sen.
Infrastruktur, som tidligere var den største utfordringen, har modnet betraktelig. Institusjonsgradert oppbevaring, utførelsesplattformer og porteføljestyringssystemer opererer nå på tvers av store markeder, og dekker mange av de operative hullene som tidligere hindret adopsjon.
Selv der regulatoriske rammer har utviklet seg og infrastrukturen er på plass, er hindringen ofte intern i mange institusjoner.
«Det kan være ledelse som fortsatt vurderer den underliggende teknologien eller som trenger mer tid for å forstå potensialet teknologien har til å revolusjonere finans», sa han.
Han la til at denne nølingen ofte gjenspeiler manglende kjennskap, snarere enn direkte motstand. For institusjoner bygget på tiår med presedens tar det tid å opparbeide overbevisning. Resultatet er at initiativer innen digitale aktiva kan stoppe opp, selv om eksterne forhold er gunstige.
Sjekkliste for etterlevelse bak institusjonell tillit
Da han ble spurt om hvilke faktorer som faktisk bygger tillit for institusjoner som vurderer kryptopartnere, avviste Sen ideen om at synlighet alene er avgjørende. Selv om han anerkjente at arrangementer og synlighet i markedet kan øke bevisstheten, bygges institusjonell tillit på en annen måte.
«Det som vanligvis bygger tillit, er først og fremst lisenserte eller regulerte aktører i sine respektive jurisdiksjoner», sa Sen.
Han la også til at institusjoner ser etter tydelige interne kontrollrutiner, som SOC 2 Type II-sertifiseringer, revisjonsspor og operasjonelle sikringstiltak. Også historikk er viktig, særlig om ledelsen har erfaring fra tradisjonell finans og har bygget opp et rykte for å levere under regulatorisk tilsyn.
Også bruken blant aktører spiller inn. Institusjoner ser ofte på hvem ellers som benytter den samme infrastrukturen, og hvor bredt den er tatt i bruk på tvers av bransjen.
«Hvis du er en stor bank, og møter en leverandør av teknologi, og denne leverandøren leverer til flere av dine konkurrenter, er det også noe som kan være tillitsbyggende», forklarte han.
Ikke alle institusjoner beveger seg like raskt
Selv om regulatorisk klarhet og operasjonell sikkerhet danner grunnlaget, går institusjoner inn i digitale aktiva på ulikt vis. Sen beskrev tre tydelige profiler som har vokst frem i markedet.
Noen organisasjoner er tidlig ute. Disse forstår det strukturelle skiftet som skjer i kapitalmarkedene og er villige til å investere ressurser før all usikkerhet er fjernet. De satser ofte på egne team for digitale aktiva og samarbeider proaktivt med nye infrastrukturleverandører.
Andre har en mer avventende tilnærming. Disse hurtige følgerne venter gjerne på tydeligere regulatoriske rammer eller vellykkede piloter før de skalerer opp eksponeringen. De har lavere risikovilje, og krever ofte ekstern bekreftelse før de setter inn kapital.
Så finnes det institusjoner som ligger etter. Noen steder har ledelsen ennå ikke opparbeidet overbevisning om den underliggende teknologien. Andre steder eksisterer initiativer, men uten intern koordinering, noe som gir fragmenterte eller dårlig tilpassede strategier.
Sen påpekte at man ikke kan forvente at institusjoner beveger seg i takt. Han la til at ulik risikovilje og ulike interne mandate former adopsjonstakten.
«Og det er helt greit, fordi med digitale aktiva og den underliggende teknologien finnes det mange innfallsvinkler for å delta i denne aktivaklassen, og for å bli komfortabel med nye tilbydere og aktører i økosystemet. Vi er her for å hjelpe til med å navigere i dette», uttalte han.
